KoiKoi > Kulturen > Kulturkompendiet

Man tar ting langsomt og lever i nuet.

Ankoi-språket har ikke ord for "forandring". I stedet snakker man om at noe har "sluttet å være" og at noe annet "har blitt til." For eksempel sier man ikke "Jeg var et barn som ble voksen", man sier "Jeg sluttet å være barn. En voksen ble til".

Det er 100-150 Ankoi. De kaller seg selv “Mennesker”.

Man dreper alltid folk som ikke er Ankoi, og de vil alltid prøve å drepe deg. Unntatt når man avtaler med dem at man skal handle, eller organiserer utveksling av folk.

Ankoi-språket kalles “Språk”. Det finnes flere dialekter av Språk, snakket av ulike fam (grupper/familier). [I laiven representeres dette av de skandinaviske språkene.]

Siden fam for det meste reiser rundt med lite kontakt med hverandre, og ikke har skriftspråk, utvikler dialektene seg raskt.

I stedet for entall og flertall har man èn-to-mange. Man uttrykker “mange” ved å doble ordet - et ord, flere ordord.

Barn og voksne av det tredje kjønnet tiltales som “hen”. Han gjorde, hun gjorde, hen gjorde.

Ankoi-folket er delt i tett sammenknyttede grupper, kalt “fam”, hver på 10-20 voksne og barn. De er nomader, og reiser fra et leirsted når ressursene i et område begynner å ta slutt.

Hver fam er oppkalt etter sin famkwath (ånd, gud, totem), som de tilber religiøst. Famkwath er alltid dyr. Fammen har ofte noen av de samme egenskapene som dyret sitt.

En fam er ganske flatt og egalitært organisert, men noen dyr er likere enn andre. De med mest respekt kalles “stormann” og “storkvinn”. Ofte er de foreldre/besteforeldre til mange i fammen. De har ikke rett til å bestemme noe som helst, unntatt èn viktig ting: hvem som får lov til å bli med i fammen.

Alle, uansett kjønn og status, skaffer mat til fammen. Jakt på fugl og småvilt gjøres mest av kvinner. Jakt hvor man løper etter dyret til dyret er utslitt gjøres av unge menn. Jakt hvor man skremmer dyret ned i en grop krever så mange folk som mulig. Sanking gjør man for sin egen del, eller mens man går. Eldre bruker mer tid på å sanke, mindre på å jakte. I løpet av vinteren er man avhengig av mat man har tørket, røyket og saltet fra sommeren.

Man har ikke privat eiendomsrett innenfor en fam. Ingen fam har sitt eget land, men Ankoi-folket har grenser mot omkringliggende folk.

Den som skaffer maten bestemmer hvem som skal få spise den. Det er veldig, veldig upopulært å ikke gi noe mat til alle, men det er greit å gi mer til de man bryr seg om.

Fam har eiendomsrett. En fam kan gi gave til en annen fam. Det er forventet at den andre fam vil gjengjelde med en gave av like stor verdi, på et senere tidspunkt. Det er i praksis slik byttehandel foregår, så man gir strategiske gaver til de man vil ha noe igjen fra.

Spebarn har ikke navn. Dette er på grunn av den høye spedbarnsdødeligheten (40%). Først når de slutter å amme, når de er 3-5 år gamle, får de navn og regnes som barn.

“Mor” er den som ammer barnet - om den biologiske moren ikke kan produsere melk, adopteres barnet gjerne av en annen kvinne som så kalles “Mor”. Om flere ammer barnet, er de alle "Mor".

“Far” er broren til Mor, og har mye av det samme ansvaret for et barn som faren har i vår kultur. Har hun flere brødre i samme fam, kalles de alle “Far”. Hvis en kvinne ikke har en bror, må hun adoptere en, slik at barna får en far. Det er status å være far, og en mann uten søster vil gjerne adoptere en. En mann med en barnløs søster hjelper gjerne med å finne elskere til henne, så han kan bli far. Farens ansvar er ikke minst å dele mat med moren og barna, før han deler med resten av fammen.

Ankoi er ikke opptatt av hvem som “egentlig” er faren. Mors mannlige elskere kalles “Pa”. Fars kvinnelige elskere kalles "Ma". Hverken Ma eller Pa har noen forpliktelser overfor barna.

Barn har ikke sosialt kjønn. Ankoi ser så klart forskjell på kjønnsorganer. Men de ser på det som fullstendig uviktig hos barn.

Barneoppdragelsen er helt laissez-faire. Voksne gjør ingen forsøk på å kontrollere barna. Barn får navn etter små, ubetydelige ting som insekter og små vekster.

Kjønnsmodne barn kan be om å bli tatt opp i et av de tre kjønnene. Da må de gjennom en opptaksprøve og overgangsseremoni som kalles henholdsvis MannRit, NukRit eller KvinnRit. Disse avholdes den første natta av KoiKoi. Det går an å mislykkes i å bli tatt opp. Det er de voksne av kjønnet som avholder seremonien og avgjør om ungdommen skal få bli en av dem.

Menn er som hovedregel også biologiske menn, og kvinner utelukkende biologiske kvinner. Nuk er ca. 50-50 mellom biologiske kvinner og menn. Er det biologiske kjønnet tvetydig, så er det åpenbart at barnet blir nuk. Det er færre nuk enn det er kvinner eller menn (fordelingen er ca. 20-40-40). Barn med transkjønnet eller homoseksuelle anlegg finner seg ofte (men ikke alltid) hjemme i nuk-kjønnet, og det gjelder også barn med en hang til drømmer, visjoner og nær kontakt med det overnaturlige. I vår kultur ville noen av disse bli sett på som alvorlig sinnslidende. Nuk fungerer til dels som shamaner og spådomskunstnere - men de er ikke et presteskap, og må (lik alle andre ankoi) selv delta i det daglige arbeidet.

Alle kjønn deltar i matlaging. Menn er forbundet med vann, og har tradisjonelt oppgavene å bære vann og vaske opp. Kvinner er forbundet med ild, og har et ansvar for å hogge ved og tenne bålet. Nuker er forbundet med vinden, og kommuniserer med åndene.

Hvert kjønns øyne er også forbundet med spesielle svakheter. Det er farlig for menn å sitte alene og stirre på ilden, og for kvinner alene å stirre på vannet. Er det flere mennesker rundt dem, derimot, er det ufarlig. Nuk kan ikke tenne eller slukke ild, og er avhengig av andres hjelp til dette.

Steder som er knyttet til et av kjønnene eller til forkwath, er tabu for de andre kjønnene og for de levende.

Menn og kvinner som er fysisk ute av stand til å reise slår seg ned på Koi, og kalles “ald”. De fleste ald er gamle, men det kan også være snakk om et varig handicap. Det bor også unge nuk og aldnuk på Koi. Blant nukene brukes imidlertid “ald” som en hedersbetegnelse uansett alder.

En “kwath” er cirka hva vi i vår kultur vil kalle en ånd, en gud, en sjel osv. Ordet er fleksibelt, og brukes om alt fra ideen at en stein har en sjel til ideen om at det finnes mektige overnaturlige vesener som man må tilbe for at de ikke skal skade deg.

Det finnes kwath i alt og alle. Dyrekwath, guder som representerer ulike dyr, er spesielt prominente i Ankois forestillingsverden.

Forfedrene kalles forkwath. De tilbes religiøst. Noen kan snakke med de døde, ikke minst nuk. Forkwath er vise, men like feilbarlige som oss.

Ankoi tar livet av sine gamle og uhelbredelig syke, når de ikke lenger kan arbeide. Dette skjer seremonielt på KoiKoi. Det forventes at den gamle selv tar initiativ til dette.

Ankoi kaller alt som kan minne om en “seremoni” eller “rituale” for et rit. De har fryktelig mange små og store rit.Typisk har et rit en eller to enkle handlinger som må gjennomføres - eks. en bestemt offergave - mens resten varierer.

Man kan lære seg rit, men den som lærer bort vil gjerne ha noe igjen for det. Det gjelder spesielt for rit med en magisk effekt.

Ankoi tror at masker er besjelet. Den som tar på seg en maske blir besatt av maskens ånd, og oppfører seg deretter. På Ankois språk sier man ikke at man tar på seg en maske - heller at masken tar på seg mennesket. Masker brukes i seremonier og til teateraktige fortellinger.

Kwath-tid beskriver både en mytisk fortid, og den overnaturlige verden Ankoi omgås daglig. Mennesker kan gå inn og ut av kwath-tid. Rit regnes, som hovedregel, for å foregå i kwath-tid. Ankoi-folkets myter foregår alle sammen i kwath-tid.

For eksempel er det vanlig å dramatisere fortellinger ved at man tar på seg masker, og slik blir “besatt” av karakterene i historien. Karakterene spiller så ut myten i et ritualteater.

Handlinger i kwath-tid har - som hovedregel - ikke sosiale konsekvenser utenfor kwath-tid, og vice-versa. Det forventes at uvenner er venner i kwath-tid, og at det som skjer i kwath-tid ikke har konsekvenser for relasjoner mellom folk utenfor ritualene.

Magiske ritualer, eks. for å helbrede noen eller finne den beste jaktstien, innebærer alltid en idè om at noen (som regel en nuk) “reiser i kwath-tid”. Avhengig av ritualet og den reisende kan dette innebære at hen sitter helt stille, i transetilstand eller beruselse, og drar på en åndereise. Eller det kan dramatiseres, ved at en gruppe - f.eks. den reisende og de hen skal hjelpe - rituelt entrer kwath-tid og fysisk beveger seg gjennom landskapet for å søke etter kwath som kan hjelpe dem.

Stedet Koi er et unntak fra Ankois halvnomadiske livsstil. De som bor på Koi er bofaste, og driver primitivt jordbruk og hønsehold, i tillegg til litt jakt og sanking. Alle ald, og de fleste nuk, bor på Koi.

Annenhver sommer møtes hele Ankoi-folket på Koi, og bor sammen i tre døgn. Dette er den eneste anledningen hvor hele folket er samlet. Under KoiKoi er det mye fest og dans. Og veldig mange ritualer.

Det begynner med et velkomstrituale. Første natten er opptaksprøvene til de tre kjønnene. Andre dagen holdes det et minnerituale for de som har dødd siden forrige KoiKoi, og det fortelles mange historier. Tredje natten er den store festen. Om noen er for gamle eller syke og skal drepes rituelt så skjer dette oftest etter den store festen.

Siden KoiKoi er den eneste anledningen hvor Ankoi-folket møtes, er feiringen også en viktig arena for å pleie og etablere forhold til andre mennesker. Folk som vil bytte fam (f.eks. for å være sammen med sin kjære) må sørge for å få innpass i løpet av KoiKoi. Det siste ritualet feirer de nye fammene.

Det er vanlig å bytte fam, av praktiske grunner eller for å være sammen med den man elsker. I alle tilfeller er det stormann og storkvinn som avgjør om noen skal få reise med deres fam. Det er som regel menn som bytter fam, men de kan ikke bli del av en ny fam hvis ikke noen kvinne i fammen vil si at hun vil elske med ham.

Noen ganger blir ting mer komplisert fordi en mann kan være far til sin søsters barn, og da kan han jo ikke bytte fam uten at de blir med også. Og en kvinne som er mor kan ikke bytte fam uten at hennes bror, barnas far, blir med.

For å tilkjennegi sin interesse, har både kvinner og menn måter å vise dette offentlig på. Hun kan vise sin interesse ved å stjele noe fra ham. Han kan vise sin interesse ved å gjemme noe hos henne, som han kan si hun har stjålet. Til slutt kommer noen fra hans fam til hennes fam for å be om å få tingen tilbake. Hvis de tilbyr ham i bytte for tingen, og hennes fam godtar, så har de en avtale om at han skal få leve med henne.

Man kan godt vise interesse for flere av gangen, man har jo bare tre dager på seg til å få til et fambytte.

Hvem man har seg med under KoiKoi har i utgangspunktet ikke noe med fambytte å gjøre, men ofte kan det ene føre til det andre.

Samleie refereres til som “å ha seg”, “å ha seg med”. Det er ganske løst hvem man kan ha seksuelle relasjoner med, men noen forbindelser regnes som uakseptable. Disse er bror-søster, barn-foreldre og barn-foreldres partnere.

En man har samleie med ofte kalles "elsker".

Seksualle forhold mellom Ankoi er lite regulerte, og behandles typisk som en personlig sak på samme måte som vennskap. Dette i motsetning til foreldrerelasjonen - hvor det knytter seg plikter til bror og søster, mor og far. Samfunnet reagerer ikke på "utroskap", men enkeltpersoner i et forhold kan reagere med sjalusi eller sinne på at en part har seg med andre. I noen tilfeller kan en mann eller kvinne ha mer enn én fast elsker.

Det er sosialt akseptert at rivaler slåss seg i mellom om en tredjepart, og at den de slåss om gjerne foretrekker vinneren. Den tapende parten kan vinne tilbake respekten selv om vedkommende ikke vinner duellen. Det å gjøre et ærlig forsøk på å vinne ansiktet sitt tilbake er godt nok. Den vinnende parten kan imidlertid stå igjen med enda mer respekt.

Under KoiKoi, når hele folket møtes, er det vanligere enn ellers å ha seksuelle forbindelser utenom parforholdene.

Ankoi vet ikke noe om befruktning - sædceller, eggceller osv. De er overbevist om at det mannen bidrar med er næring til fosteret, i form av sæd. En gravid kvinne forventes å ha et aktivt seksualliv.

Kvinner må føde alene, uten hjelp fra andre. Ankoi er overbevist om at når en fødsel pågår, så slåss farlige kwath om barnet, og det er livsfarlig for andre å være til stede.

Å ha lykkes i en fødsel regnes som barskere enn å ha drept mange fiender. Du kødder ikke med Ankoi-kvinner.

Drap mellom Ankoi er utenkelig.

Unge menn slåss ofte med hverandre. Som regel i relativt kontrollerte former, men noen ganger slåss de fordi de blir sinte på hverandre og mister kontrollen. Det første regnes som sunt og normalt, det siste - å “slåss i vrede” - som farlig og ubehagelig.

Eldre menn, kvinner og nuk slåss oftere “med ord”. Man er ikke redd for konflikt, men konflikter bør ikke vare. Da sørger fammen(e) for å rydde opp i konflikten.

Man kan tape ansikt hvis noen sier at du gjør noe som er lite ærbart. Hvorvidt du har gjort det eller ikke, er irrelevant.

Så lenge noen har sagt det, er statustapet reelt inntil du har fått gjenopprettet det. Gjør man ikke det, blir man fort latterliggjort i fammen eller samfunnet over lang tid. For Ankoi er det noe av det verste som kan skje.

Om noen “mister ansiktet” er det flere ting som kan skje. Hvis ansiktstapet ikke er spesielt alvorlig kan motparten gi ansiktet tilbake ved å si “jeg gir deg ansiktet tilbake”. og anerkjenne at det man sa var sårende.

Den fornærmede kan “få ansiktet tilbake” ved å slå tilbake på den som “tok ansiktet fra dem” (sa noe negativt om dem). Det kan de gjøre med never eller ord, avhengig av kjønn og motpartens kjønn og hvor alvorlig ansiktstapet er. Man kan også ta ansiktet tilbake ved å gjøre AnsiktsRit. Da har man en duell med ord, der målet er å fornærme og latterliggjøre den andre. I og med at man er i “kwath-tid” ved AnsiktsRit, vil ikke det man sier kunne ta ansiktet fra noen andre som blir nevnt, for eksempel fammen til den man duellerer med.

Man trenger ikke vinne over den andre parten når man tar ansiktet sitt tilbake. Det viktigste er at man viser at man virkelig går inn for å gjenopprette tapet. Men anseelsen av de stridende partene kan endres etter hvor godt de gjør det i duellen.

Ofte eskalerer strider om ansiktstap til andre må gripe inn. De stridende vil ikke gi seg. De andre må være kreative for å forhindre at det blir verre, hvilket er i alles interesse.

Ankoi er i stadig konflikt med nabofolkene, hovedsaklig av territorielle årsaker. Selv små hendelser, for eksempel at noen forviller seg inn på feil teritorie, kan utløse hevnspiraler. Krig foregår typisk gjennom overraskelsesangrep, der grupper av menn gjør raske angrep med det mål å skade fienden og så trekke seg tilbake så snart som mulig. Kvinner og nuk er aktive i forsvar, men deltar ikke i angrep.

Gaver og utveksling av folk/ekteskap brukes for å gjenopprette fred.